Pyreneerhund

Pyreneerhunden er en ganske stor rase, og som navnet antyder stammer den fra Pyreneene mellom Spania og Frankrike. I dette området har hunden blitt brukt siden 1100-tallet. Blant annet ble den brukt som vokterhund, noe den fremdeles gjør den dag i dag. I tillegg til å passe fint som gårdshund er Pyreneeren en fantastisk familiehund, da den er tålmodig og skånsom overfor barn. Gjennom århundrene har rasens mentale egenskaper i stor grad vært den samme.

Lynne

Pyreneeren er selvstendig, stolt og egenrådig. De lærde strides om hvorvidt rasen bør anbefales førstegangseiere. Det kan helt klart være en fordel å ha en hund som er selvstendig og selvgående, selv om dette medfører en del behov. Samtidig er det ikke så ofte at Pyreneeren anbefales folk uten tidligere erfaring med hund.

Det hevdes at Ludvig XIV, Solkongen, likte å holde Pyreneerhunder ved hoffet sitt. Han gjorde dessuten Pyreneeren til den offisielle hunden på det franske hoffet. I tillegg til å være stor er hunden også flott og elegant. Hannen har som regel en mankehøyde på mellom 70 og 80 cm, mens tispene har 65–75 cm. Mange eksemplarer av rasen er helt hvite i fargen, mens andre har innslag av for eksempel grått på hodet eller ørene. Noen har dessuten fargeflekker på kropp. Nesebrusken er som regel helsvart.

Mange bruksområder

Foruten å være en god vokterhund og familiehund, brukes Pyreneeren også i en del hundesporter, blant annet som trekkhund og kløvhund. Rasen gjør seg dessuten godt som tjenestehund, for eksempel ved lavinesøk. Det vanligste er likevel å se den som utstillingshund, grunnet dens skjønnhet og eleganse. Det har til og med vært vanlig i Norge å bruke hunden til å jage vekk bjørn fra områder hvor andre tiltak ikke har fungert. Hvorvidt Pyreneeren egentlig bør brukes til dette formålet, er dog en del omdiskutert.