Et pust fra fortiden...

"Hverdagsliv i Pyreneene under det gamle regime" 

Oversatt av Gunnar Eri.

Kilde: International Great Pyrenees Review, Oktober 1980.

Fra første gang vi hørte om Pyreneerhunden, er den blitt omtalt som vokterhunden, gjeternes hjelper i kampen for å beskytte buskapen, opprinnelig i Pyreneene,

men også andre steder i verden hvor den typen arbeid var nødvendig. Gjeter, et ord som man øyeblikkelig assosierer med romantiske og naturskjønne seterlandskaper.

En mann og hund, og en masse sauer. Virkeligheten er nok ikke så glamorøs som i de filmene vi har sett, og den umiddelbare reaksjonen etter denne historien,

basert på dagens holdning : ……att de gadd !!

( Historien er opprinnelig oversatt fra fransk til engelsk av M. Guy Mansencal, Frankrike ).

For de som er interessert i vite noe om det livet som forfedrene til våre

Pyreneerhunder  levde, vil jeg foreslå en meget interessant bok som ble utgitt i 1974 av

Hachette, Le Vie Quotidienne dans les Pyrenees sous l’Ancien Regime, skrevet

av J.F.Soulet.

            Denne boken gir oss en detaljert og omfattende beskrivelse over det daglige

livet i Pyreneene fra 1500-tallet og langt ut på 1700-tallet. De strenge forholdene som

innbyggerne i denne regionen var pålagt å leve under, hvor villdyr streifet og hvor hver

tomme med dyrkbar jord var kjempet for og utnyttet til det ytterste, kan enkelt forklare

utviklingen av nå utprøvde og testede tradisjoner, og som viste seg å være

overraskende demokratiske.

            Til tross for at Mr. Soulet bruker en del ord på dialekt, er de generelle

forklaringene og hans meget lesevennlige stil slik at mange lesere skulle kunne like hans

bok på originalspråket. Det kan også hjelpe oss og forstå våre egne hunder, hvis vi tar

oss en pause, lenge nok til å tenke igjennom hva slags liv den ble utviklet under, og for

hvilke, i noen avsidesliggende områder, fremdeles blir avlet.

M.G.M.

“ Hverdagsliv i Pyreneene under det gamle regime “

Pyreneeren er gjeter på grunn av kall, og en stor og varierende samling av dyr,

representerte en familiens, eller en persons formue, i tidligere tider. I denne delen av

Frankrike, det eldste barnet var den ubestridte arving og ble automatisk familiens

overhode. Dette var ensbetydende med,  at de yngre sønnenes eneste kompensasjon

ville være de dyrene som de klarte å samle. De ble ofte familiens gjeter.

Innbyggerne i sentrum av de Pyreneiske dalene spesialiserte seg tidlig på husdyrhold,

og livnærte seg av ull, smør og osteprodukter gjennom sommersesongen, som gjorde at

de var i stand til å skaffe seg korn og andre nødvendige varer, slik at de kunne komme

seg igjennom vinteren. De hadde tro på å ha så stor og varierende buskap som mulig,

og holdt hopper, muldyr, okser og kuer så vel som geiter og griser.

Bortsett fra arbeidsoksen, som hver familie var avhengig av for planting, pløying og

innhøsting rundt omkring landsbyen, og av og til en melkeku, var alle dyrene sent opp

på de høye beitemarkene i sommermånedene.

Når vinterens snø begynte å smelte, foretok Jurat’ene ( lokale rådgivere ) sin årlige

inspeksjon av fjellbeitene. Da de kom tilbake annonserte de den lovlige avreisedatoen.

Denne nyheten ble spredt ved hjelp av trommer fra landsby til landsby gjennom hele

dalen. Datoen for avreise, plasseringen av beiteland, antall dyr som tilhørte den

ommunale fellesflokken osv. , varierte voldsomt fra dal til dal, og fra år til år, avhengig

som de tydeligvis var av de lokale forholdene. Antall kombinasjonsmuligheter var mange

og meget nøye overvåket, for fellesskapets beste.

            En betydningsfull familie ville normalt betro sin buskap til familiens overhode,

hans sønn , eller hans yngre bror ( det siste var mer vanlig enn det første ). De familier

som eide færre dyr, hadde vanligvis ingen annen utvei enn å leie en gjeter, som hadde

en enormt ansvarsfull jobb. Hans lønn varierte mellom 20 til 120 pund, pluss retten til å

bringe et visst antall av sine egne dyr sammen med fellesflokken. Til gjengjeld var det

forventet at han skulle anstrenge seg til å ha konstant vakt over dyrene som var

overlatt i hans varetekt.

            En Pyreneisk bonde var meget forsiktig i valget av sin gjeter, for vedkommende

var tiltrodd mesteparten av bondens kapital i flere måneder av året, og det var

gjeterens dyktighet, samvittighet, og evner som gjorde det mulig at denne kapitalen

økte, eller at verdien sank, eller simpelthen forsvant.

            I de tilfeller hvor det gjaldt store antall dyr, for eksempel hvis hele landsbyen,

eller hele dalen, bestemte seg for å samle alt til en flokk, var det ikke uvanlig at det ble

leid inn en hel gruppe med gjetere ( enten ved utvelgelse eller på kontrakt ). I disse

tilfellene arbeidet de sammen under kommandoen av en leder de selv valgte. Det var

han som ville delegere de forskjellige oppgavene i henhold til de forskjelliges erfaring og

evner; enkelte skulle vokte flokken, andre skulle lage ost og smør, og andre igjen skulle

jakte eller fiske. Slik at gruppen alltid fungerte med maksimal effektivitet.

            Forut for amountagna ( avreisen til fjellbeitene ) var det stor aktivitet i hver

eneste landsby. På en bestemt dag, på et bestemt tidspunkt, skulle hver eier bringe

sine dyr til samlingspunktet. Avhengig av eiernes prioriteringer, eller stedets tradisjoner,

hvert dyr ble der merket med enten rødt kritt eller at et merke ble brent inn i hornet.

Mange og varierende var bumerkene, som varierte fra enkle striper eller initialer, til

symboler for magi eller lykke, slik som stjerner, sol og hakekors. Så fort merkingen var

unnagjort, ble dyrene dekorert med bjeller som var festet på store halsband av tre. Det

var et utrolig mangfold av former, størrelser og lyder, og halsband av ask, kastanje,

valnøtt eller svart furu var ofte dekorert med merkelige geometriske mønster. De mest

tsmykkede bandene og de fineste bjellene var reservert for lederen av flokken.

Halsbandene var ikke bare for utsmykking, men tjente også som beskyttelse mot de

skarpe tennene til jagende rovdyr.

            Mr Saulet beskriver disse travle hendelsene i detalj, og det er lett å se for seg

bildet av oppspilte dyr som myldrer rundt mens gjeterne laster muldyrene med de mest

nødvendige varene de hadde med seg – mel og salt, noen få ekstra klær og en øks.

Hver gjeter var høytidelig pyntet for anledningen, i den tradisjonelle grove hjemmelagde

kappen, ullhatten og jernbeslåtte tresko. I spesiallagde poser i beltet bar de med seg

en forsyning med salt, noe brød, noen få enkle hjelpemidler, en kniv og et fyrtøy.

Bevæpnet med kraftige stokker og ledsaget av sine hunder, disse unge mennene i

begynnelsen av sitt liv som mann, måtte ha vært et imponerende syn.

            Det var to bestemte typer hunder. Den lille gjeterhunden, en gulbrun labrit.

( Sannsynligvis en gammel betegnelse på en lokal gjeterhund fra Labrit, en landsby

med 660 innb. i Landes. Nordvest for Pyreneene. I dag er hunderasen kjent som Le

Petit Pyrenean. Ovs. Anm. ) Dennes oppgave var å samle opp etternølerene og å

forhindre de uforsiktige i å rote seg bort i de stupbratte fjellsidene. Den andre, den

norme hvite hunden, hvis hovedoppgave var å beskytte flokken mot angrep fra ville dyr.

Dens lange fulle pels var en effektiv beskyttelse mot dens fienders tenner og klør, og

hans mest sårbare punkt, strupen, var beskyttet av et halsband med jern-pigger. Han

var en kamphund som ikke nølte med å kjempe mot en bjørn om det var nødvendig, og

hans innbitte kampvilje forårsaket noen ganger komplikasjoner i innhegningene i

landsbyen.

            Men oppe i fjellene utgjorde han og labriten et ideelt arbeidslag som man

kunne stole på ville beskytte flokken dag og natt. Disse dyrebare allierte delte alt med

gjeterne, det slitsomme daglige livet oppe på sommerbeitene og til og med deres

parsomme måltider.

            Et nesten uventet signal fra sjefsgjeteren brakte orden i den heller kaotiske

tilstanden. Til lyden av utallige bjeller, hele horden av brekende, rautende, og bjeffende

dyr satte av gårde i en sky av støv. Starten på enda et sommereventyr.

            Konvoien ville følge talløse stier og bekker oppover i dalen, krysse tre- eller

steinbruer som var bygd i felleskap, og bevege seg stadig oppover mot fjellbeitene.

            Gjeterens første oppgave når de var kommet fram, var å regnosere terrenget

og å merke ut de angitte grensene for det territoriet som var tildelt ham og hans flokk

( sa mountagno ). Hvis han ønsket å unngå bøter eller til og med konfiskering av sine

dyr, var han pålagt å holde seg innenfor disse begrensningene. Han ville sette opp sin

hovedleir på den mest gunstige plassen, i nærheten av et vanningssted, og bygge en

provisorisk innhegning av stein eller et trehinder, hvor dyrene kunne samles om natten.

            Til seg selv tok gjeteren til takke med et enkelt overbygg, 1 til 1¼ meter høy.

De røffe stammene ble dekket med torv, skifer eller bark, og den eneste åpningen ville

være en lav, trang dør; lav og trang nok til å holde både regn og dyr ute. Inntil denne

”hytten” var mazuc, en slags hule eller kjeller, hvor smør og ost kunne lagres. I

ærheten ville det også være en grisebinge.

            Gjeterens arbeidsdag var lang og hard. Han måtte opp ved daggry, og hans

første jobb var å melke dyrene. Melkingen strakk seg som oftest over flere timer, hvor

han sto bøyd over siden på dyrene og de eneste gangene han beveget seg, var når

han skulle tømme den lille trebutten med melk opp i et større kar.

            Hvert dyr skulle sjekkes for sykdom eller skader mens det ble melket, og et

raskt blikk fra en ekspert kunne gå over resten av dyrene i samme tidsrom. Når han var

ferdig med melkingen, ville han samle flokken og hundene sine, og legge i vei til den

daglige birado – en rundtur som ville la dyrene finne nok gras for dagens beite.

            Under de varmeste timene rundt middag, søkte både gjeter og dyr skygge

under trær, eller i skyggen fra steiner. Gjeteren ville muligens benytte disse stundene

til å spikke figurer eller spille fløyte. Tilbake i leiren var det i gang med melking igjen,

og når den var ferdig, måtte han begynne å lage ost. Et sparsommelig måltid sammen

med hundene, noen få timer velfortjent hvile, og så var det starte på nytt igjen.

            Denne idylliske eksistensen, slik det høres ut, ble ofte komplisert av dårlig

vær – sola skinner ikke alltid i Pyreneene !! Tåken kan komme ned fra fjellet med en

utrolig hastighet og overraske både folk og fe. De villfarne som klarte å unngå å falle

utfor stupene, ville bli et lett bytte for ulver, bjørner eller gauper, som alltid var på

utkikk etter slike muligheter.

            Gjeteren var sjelden utstyrt med skytevåpen, og måtte forsvare seg mot

disse angrepene, væpnet med kniven sin, øksa, den kraftige staven eller noen ganger

en slynge.

            Stormer, sykdom, skader eller plutselig mangel på tilstrekkelig beitemark; så

mange problemer som måtte løses. Muligens var det sistnevnte det som gjeteren

fryktet mest, i så fall hadde han to muligheter. Enten måtte han forlenge den daglige

beiterunden,  men det forlenget også hans egen arbeidsdag, eller han kunne ” finne ”

noen på naboens beiter – en fremgangsmåte som ofte førte til stadige og blodige

slagsmål, for ikke å snakke om bøtene.

            Ensformigheten i hans daglige liv ble noen ganger brutt ved at han fikk besøk

av familiemedlemmer, som hadde med seg nyheter fra landsbyen, uten tvil en

velkommen forandring i hans daglige gjøremål. Noen ganger under birado kunne han

også treffe på andre gjetere, reisende, eller til og med smuglere og få et akseptabelt

øyeblikks samtale med dem.

            Den gjeteren som ikke var i stand til å komme seg til landsbyen en gang i

mellom, brukte sine ledige stunder til sin egen fordel. Han visste hvordan man lagde

det meste av det han trengte. Han strikket luer og sokker, han skar ut tresko,

trehalsband til dyrene eller forskjellige hjelpeutstyr for å spise eller å lage ost.

Gjeteren var en mystisk og kraftfull personlighet i sine velkjente fjell. – Skulptør,

treskjærer, musiker, ekspert på dyrehold, amatør-veterinær, meteorolog: det er ikke

til å undres over at hans jevnaldrende både misunte og fryktet ham.

            Om høsten returnerte gjeteren og hans flokk til dalen, og landsbyene var

igjen sentrum for intens aktivitet da dyrene skulle skilles, og hver eier skulle identifisere

og telle over sin flokk.

            Innbyggerne i de midtre dalene, fra Lavedan til Couserans, var i stand til å ta

vare på sine dyr gjennom vinteren, takket være et lager av tørt for som de hadde

skaffet seg i løpet av sommeren. Dyrene og deres gjetere ble huset i langt fra

luksuriøse omgivelser, men de var i det minste på hjemlig grunn.

            Om man befant seg i den østre eller vestre delen av Pyreneene, og

dyreflokkene returnerte fra l’estivage , sommerbeite, var dette et signal til å begynne

forberedelsene til transhumance – overvintring på de lavere slettene fra November til

April. Dyrene tilbrakte en meget kort tid i den hjemlige landsbyen, vanligvis bare lenge

nok til at man fikk laget en liste og for at sauene ble klippet. Deretter var det ny

samling, og av sted til slettene.

            Gjeterne måtte igjen stå overfor de samme farene, både fra naturens side

og de menneskelige, i tillegg til at han enten måtte betale kontant for magre beiter

som dyrene fant, eller overgi all gjødsel, all vinterull, halvparten av søyenes lam og

melk til den lokale bonden som eide markene som ble passerte i løpet av

vintermånedene.

            Til tross for alt arbeidet som det omfattet og all den omsorgen som ble gitt

dem, den gjennomsnittlige pyreneiske flokken var ikke av høy kvalitet. Beitene var ikke

rikelige og avstandene som dyrene måtte dekke i deres søken etter mat, kan nok ha

utviklet formen, med definitivt ikke fettet.

            Noen få gjennomsnittsvekter kan muligens gi en pekepinn om typen dyr som

streifet rundt i fjellene i disse historiske tider. En okse veide mellom 128 og 273 kg.;

en ku mellom 96 og 162; en sau veide mindre enn 12 kg og en gris rundt 60 kg.

            Søyene ga lite melk slik at osten som ble produsert var av dårlig kvalitet.

Smør ble sjelden laget på grann av vanskene med å forvare den. Hovedproduktet var

sauenes ull som kunne veie mellom 2,5 til 5 kg.

            Tatt i betraktning den prisen som måtte betales for vinterbeite i lavlandet,

og andre mer eller mindre uforutsette utgifter, slik som gjeterens lønn, bøter på grunn

av dyr som hadde rømt etc., en kan forstå at livet i Pyreneene på denne tiden ikke var

noen lønnsomt latmannsliv, og at både mennesker og dyr måtte kjempe en konstant

kamp for å overleve.

Historisk bilde fra landsbyen Foix, Frankrike, med Chateau Foix i bakgrunnen

En gjeter og hans Pyreneerhund leder en flokk igjennom landsbyen

Gjetere og deres hunder i Pyreneene

( Den lille bergeren står mellom to gjetere til venstre for pyreneerhunden)

In the Pyrenees, av den franske kunstneren Rosa Bonhour, 1822-1899

Den pyreneiske gjeterhunden under arbeid med flokken sin ” Labrit ”